Her samler jeg dikt jeg liker godt.
Spesielt Hans Børli er bra. Kunne tatt med mye av ham, men her er et:
GRANSPRÅKET, VINDSPRÅKET
Jeg er en såre ulærd mann,
men likevel kan jeg noe som
jeg tviler på at noen høylærd
akademiker gjør meg etter:
Jeg kan snakke ved trærne.
Jo!
Jeg fører lange samtaler
med de søyleranke granene
som vokser tett innåt stueveggen her.
Granene svarer meg, forstår dere,
hvisker lint på granspråket, vindspråket
som ikke har ord, bare
et tidløst jordmummel av skapelse
og groende liv, brå gløtt
av himmel gjennom barhenget, sjåglugger
ut mot evigheten, blåfugler
som flyr gjennom hjertet mitt.
GRANSPRÅKET, VINDSPRÅKET
Jeg er en såre ulærd mann,
men likevel kan jeg noe som
jeg tviler på at noen høylærd
akademiker gjør meg etter:
Jeg kan snakke ved trærne.
Jo!
Jeg fører lange samtaler
med de søyleranke granene
som vokser tett innåt stueveggen her.
Granene svarer meg, forstår dere,
hvisker lint på granspråket, vindspråket
som ikke har ord, bare
et tidløst jordmummel av skapelse
og groende liv, brå gløtt
av himmel gjennom barhenget, sjåglugger
ut mot evigheten, blåfugler
som flyr gjennom hjertet mitt.
Den annsame
Jan-Magnus Bruheim, "Årringar", 1987
Han har ikkje tid til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter
dei ansar han ikkje på
Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera
Det auka dess meir han fekk gjort.
Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kor har det vorte av?
Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen,
men nådde han aldri att.
Jan-Magnus Bruheim, "Årringar", 1987
Han har ikkje tid til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter
dei ansar han ikkje på
Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera
Det auka dess meir han fekk gjort.
Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kor har det vorte av?
Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen,
men nådde han aldri att.
STUNDA
Emne
Olav Aukrust. Utdrag. Se hele her
"Emne - gut, det lyt du ha,"
hugsar eg han farfar sa:
"Skal ditt arbeid framgang vinne
og den drøymde siger nå,
lyt du fyrst eit vyrke finne
som er heilt å lite på.
Hugs at då fyrst, berre då,
vert kvar fager ting du lagar
gjenomgod frå grunnen av.
Det var lov i gamle dagar, -
merk deg, du òg, dette krav.
Vart ein parlaus tolkniv spurd,
vart ei naudgod løypski gjord, -
skul' det til ei etarskeid,
eller galdt det sledamei',
ein som heldt i verste kneiken
um det skeiv og gjekk på keiken -
eller kva' det meir no va':
lugumt emne laut ein ha -
- - -
Lagleg - greid og høveleg
måtte tingen vise seg
stødt til det han brukast skulde,
og i solbrand, blåst og kulde,
langt til skogs, på tun og støl
lydde kravet: hjelp deg sjøl'. --
Ekte òg laut allting vera,
merke måtte tingen bera;
minne um sin upphavsmann,
vitne all sin dag um han, -
jamvel i ein selapinne
sette dei seg sjølv eit minne,
når han vel var gjort i stand.
Ambod var det so som so med,
tidt på verkty var det skort,
ringt var ofte det dei stod med,
lel vart fullgodt arbeid gjort.
Dette munde soleis ha seg
at dei gamle alltid la' seg
tett og godt
til sitt emne inn go ga' seg
sjølve heilt, med hug og hått.
- - -
Varugt skulde verket vera;
kravde gamle dagars døl.
Alltid var det um å gjera
nytte det naturi sjøl'
tyktest meine, tyktest vilja,
difor laut ein sjå og skilja:
velja ut seg det ein sanna
hadde just det rette lag-
det som aldri tyktest anna
hava tenkt på all sin dag
enn å verta nettup dette
sjølvskapt rette
emne som ein mang ein gong
sakna til ein ting ein trong. -
Ikkje berre sjølve seige
styrken glans um verket la', -
venleik òg laut tingen eige:
auga òg vil noko ha.
Fager laut ei vindski skjerast,
ven laut tingen frå seg gjerast:
liksom øyra ljodet blidt -
auga òg laut hava sitt.
- - -
Olav Aukrust. Utdrag. Se hele her
"Emne - gut, det lyt du ha,"
hugsar eg han farfar sa:
"Skal ditt arbeid framgang vinne
og den drøymde siger nå,
lyt du fyrst eit vyrke finne
som er heilt å lite på.
Hugs at då fyrst, berre då,
vert kvar fager ting du lagar
gjenomgod frå grunnen av.
Det var lov i gamle dagar, -
merk deg, du òg, dette krav.
Vart ein parlaus tolkniv spurd,
vart ei naudgod løypski gjord, -
skul' det til ei etarskeid,
eller galdt det sledamei',
ein som heldt i verste kneiken
um det skeiv og gjekk på keiken -
eller kva' det meir no va':
lugumt emne laut ein ha -
- - -
Lagleg - greid og høveleg
måtte tingen vise seg
stødt til det han brukast skulde,
og i solbrand, blåst og kulde,
langt til skogs, på tun og støl
lydde kravet: hjelp deg sjøl'. --
Ekte òg laut allting vera,
merke måtte tingen bera;
minne um sin upphavsmann,
vitne all sin dag um han, -
jamvel i ein selapinne
sette dei seg sjølv eit minne,
når han vel var gjort i stand.
Ambod var det so som so med,
tidt på verkty var det skort,
ringt var ofte det dei stod med,
lel vart fullgodt arbeid gjort.
Dette munde soleis ha seg
at dei gamle alltid la' seg
tett og godt
til sitt emne inn go ga' seg
sjølve heilt, med hug og hått.
- - -
Varugt skulde verket vera;
kravde gamle dagars døl.
Alltid var det um å gjera
nytte det naturi sjøl'
tyktest meine, tyktest vilja,
difor laut ein sjå og skilja:
velja ut seg det ein sanna
hadde just det rette lag-
det som aldri tyktest anna
hava tenkt på all sin dag
enn å verta nettup dette
sjølvskapt rette
emne som ein mang ein gong
sakna til ein ting ein trong. -
Ikkje berre sjølve seige
styrken glans um verket la', -
venleik òg laut tingen eige:
auga òg vil noko ha.
Fager laut ei vindski skjerast,
ven laut tingen frå seg gjerast:
liksom øyra ljodet blidt -
auga òg laut hava sitt.
- - -
Emneved
Helge Stangnes
Tel rivtind-emna vil hegga høve. Hegg
Ho er så hardvedt som kvalrosstann.
Men treng du keipemna, skal du prøve
med einekroka og vedjeband. Einer
Og vil du leite deg tresko-emne,
e tørka older et heldig valg. Or / Ørdder
Det e en vedsort som sjelden remne,
og lett å skjære som gammel talg.
Tel bandstak-emne og sperre-ris
e via den som du då skal nøtte. Vier
Ho kan du tvinne på snærlingsvis Snærling = slyngestråd/vridd vidje
og slå som band kringom stamp og bøtte.
Den beste borken e den av skav. skav = rogn
Som krettursfòr va han god å ty te krettursfòr= mat til krøttera
når han om våran blei skaven av
og kokt med bromfòr i tynnegryte. bromfor= fòr fra lautre, lauv og ris
Og hadde skjævvelen endekrok skjævvel: avskava/borka stokk
-som skava får når ho veks i lie-
då vær du sikker på at man tok
og tørka han for å lage skie.
Når det gjeld lunna tel støa di, støa = båtstøa
då hadde gamlingan denne læra
at asp som felles rundt St.Hans-tid, osp
ho e den beste tel bruk i fjæra.
Med selja e det vel mijnner skikk,
men like fullt e ho vær å nemne,
førr ingen tre eig vel sånn musikk
som det som bær på et fløyte-emne.
En båt må bygges av beste vørke.
Då e det forra som byr seg te. forra = furua
Av krok- og rotved får spantan størke
mens skroget legges av greikløyvd ved.
Og får du hand om en solvridd stokk,
et forraemne der veden tvinnes,
då skal du høvle deg kistelokk,
for tettar ved trur eg neppe finnes.
At bjørka e et velsigna tre,
det har vel fleire enn eg fått sanne.
Ja, meire allsidig gagnevèd gagnevèd= ved/treslag som er brukandes til noko
Det finn du knapt kor du bor i landet.
Først løypes nevra tel tekkingsbruk,
så skaves borken tel barkekaret,
og kvestan nøttes, når dem e mjuk,
tel soplimris og tel rypesnare.
Av strangan gjør du deg økseskaft stranger = stive rette deler av treet
og hjul og ause og mei tel slèen.
Og vinterstida, då trur eg knapt
Man sto han av uten bjørkeveen.
Det va vesst alle;-no skal vi se:
-Du meine kanskje eg glømte grana?
Fra gammelt av e ho ikkje med;
ho vil ’kje frøe seg nord om Rana.
No har eg lært deg om emnevèd,
og gammel lærdom skal ingen håne.
Men husk å leit han når tida e:
-på fløan sjy og i veksan måne. Stigene sjø og voksende måne
Helge Stangnes
Tel rivtind-emna vil hegga høve. Hegg
Ho er så hardvedt som kvalrosstann.
Men treng du keipemna, skal du prøve
med einekroka og vedjeband. Einer
Og vil du leite deg tresko-emne,
e tørka older et heldig valg. Or / Ørdder
Det e en vedsort som sjelden remne,
og lett å skjære som gammel talg.
Tel bandstak-emne og sperre-ris
e via den som du då skal nøtte. Vier
Ho kan du tvinne på snærlingsvis Snærling = slyngestråd/vridd vidje
og slå som band kringom stamp og bøtte.
Den beste borken e den av skav. skav = rogn
Som krettursfòr va han god å ty te krettursfòr= mat til krøttera
når han om våran blei skaven av
og kokt med bromfòr i tynnegryte. bromfor= fòr fra lautre, lauv og ris
Og hadde skjævvelen endekrok skjævvel: avskava/borka stokk
-som skava får når ho veks i lie-
då vær du sikker på at man tok
og tørka han for å lage skie.
Når det gjeld lunna tel støa di, støa = båtstøa
då hadde gamlingan denne læra
at asp som felles rundt St.Hans-tid, osp
ho e den beste tel bruk i fjæra.
Med selja e det vel mijnner skikk,
men like fullt e ho vær å nemne,
førr ingen tre eig vel sånn musikk
som det som bær på et fløyte-emne.
En båt må bygges av beste vørke.
Då e det forra som byr seg te. forra = furua
Av krok- og rotved får spantan størke
mens skroget legges av greikløyvd ved.
Og får du hand om en solvridd stokk,
et forraemne der veden tvinnes,
då skal du høvle deg kistelokk,
for tettar ved trur eg neppe finnes.
At bjørka e et velsigna tre,
det har vel fleire enn eg fått sanne.
Ja, meire allsidig gagnevèd gagnevèd= ved/treslag som er brukandes til noko
Det finn du knapt kor du bor i landet.
Først løypes nevra tel tekkingsbruk,
så skaves borken tel barkekaret,
og kvestan nøttes, når dem e mjuk,
tel soplimris og tel rypesnare.
Av strangan gjør du deg økseskaft stranger = stive rette deler av treet
og hjul og ause og mei tel slèen.
Og vinterstida, då trur eg knapt
Man sto han av uten bjørkeveen.
Det va vesst alle;-no skal vi se:
-Du meine kanskje eg glømte grana?
Fra gammelt av e ho ikkje med;
ho vil ’kje frøe seg nord om Rana.
No har eg lært deg om emnevèd,
og gammel lærdom skal ingen håne.
Men husk å leit han når tida e:
-på fløan sjy og i veksan måne. Stigene sjø og voksende måne